Historiens fryktløse krigere

Uredde krigere som kunne spre frykt hos selv den mest herdede fienden.

Gjennom historien er det mange krigere i hele verden som kunne kjempe om tittelen som de farligste krigerne, men hvem var egentlig den mest imponerende? Det kreves mer enn bare ren styrke eller blodtørstighet for å bli sett på som en legendarisk kriger.
Det viktigste er våpen, for selv den tøffeste soldat kan overvinnes i en duell mann mot mann hvis rivalen har overlegen ildkraft. Et gammelt ordtak sier at man ikke skal ta med kniv til en skytekamp, og de beste krigerne er alltid riktig utstyrt for oppgaven, enten det er et enormt masseslag eller et hemmelig oppdrag. En populær teori om hvorfor Custers menn ble banket ved Little Bighorn, var at sioux-krigerne muligens hadde bedre rifler enn den amerikanske hæren.
Det å bruke riktig taktikk er like viktig som å ha riktig utstyr. Med en godt planlagt og effektivt utført strategi kan soldater utmanøvrere og overliste en overtallig styrke eller en fysisk sterkere fiende. I en tenkt kamp mellom en samurai og en ninja kan f.eks. bruken av uærlige knep lett gi ninjaen overtaket mot en samurai som er bundet av moralske regler og forpliktet til å kjempe ærefullt.
En dødelig kriger må også ha riktig holdning og seierslyst for å kunne vinne. Det kan være for å beskytte hjemlandet eller tjene en årslønn som leiesoldat, men en kriger med besluttsom-het er mye farligere. Under korstogene kjempet kristne og muslimer for å opprettholde sine religiøse verdier, og de møttes på slagmarken gang etter gang for å forsvare sin tro.
Her kan du lese om noen av de dødeligste krigerne i historien, fra antikken og fram til moderne tid. Alle soldater ville hatt disse legendariske mennene ved sin side idet slaget starter.

cirka 476-206 f.Kr. Qin-soldat
Krigerne som kjempet hensynsløst for å forene Kina.
Qin-dynastiet var en periode med stor framgang for Kina. Den nye keiseren Qin Shi Huangdi gjorde en rekke omfattende endringer som forente landet og moderniserte militæret. Kinas første profesjonelle og vernepliktige hær ble dannet, og ble bemannet med imponerende soldater og ledet av dyktige generaler. Qin-soldatene brukte noen av de mest avanserte våpnene i den perioden, fra hvasse jernsverd til kraftige armbrøst.
Deres rolle på slagmarken som angrepsinfanteri ble støttet av tyngre bevæpnede fotsoldater og kavaleri og stridsvogner på flankene. Krigerne til hest brukte en ny oppfinnelse, stigbøylen, som ga dem bedre balanse enn fienden. Noen av fiendene var verdige motstandere, spesielt nomadiske stammer fra nord med ridende bueskyttere. Qin-soldatene var drevet av et ønske om seier og lojalitet til keiseren, og kjempet minst like hardt i slag.

cirka 400 f.kr–476 e.kr Romersk legionær
En av antikkens flotteste hærer besto av trofaste, herdede soldater.
De romerske legionene var i flere hundre år de flotteste kampstyrkene på kloden. De var bemannet av veltrente legionærer, og de erobret det meste av Europa og deler av Afrika og Lilleasia (Anatolia).
På høyden av Romerriket var den primære taktikken å kaste et spyd kalt pilum inn i fiendens folkemengde. Det ville enten spidde dem eller sette seg fast i skjoldet deres, slik at det ble ubrukelig. Deretter trakk legionærene et kort sverd kalt gladius og stormet mot fienden. Legionærene brukte i starten en ringbrynje, men gikk senere over til en lorica segmentata. Disse overlappende metallbåndene ga like god beskyttelse, men gjorde soldatene mer smidige i kamp.
Selv om de var innbitte krigere i seg selv, ble legionærenes dyktighet komplettert av intelligente strategier. Formasjoner som testudo (skilpadden) og beleiringsvåpen som ballisten kunne ofte være avgjørende på slagmarken og hjalp legionærene med å overvelde fiendestyrker som var større enn dem selv. De romerske legionene var også ofte bedre forberedt enn fienden. Legionærene bar med seg sager, tau, pigghakker, kokekar og matrasjoner, slik at de kunne slå leir dypt inne i fiendens territorium.
Mot slutten av Romerriket endret romersk taktikk og utrustning seg etter hvert som hjelpesoldater fra hele riket begynte å fylle rekkene. Å være legionær var en respektert karrierevei i Romerriket, og seirende generaler ble hyllet med jublende prosesjoner når de returnerte til Roma.