Se de ferske bildene av Pluto

I nesten et århundre har Pluto vært en verden innhyllet i mysterier, men det har NASA-sonden New Horizons nettopp rettet på.

Da romsonden New Horizons ble skutt opp 19. januar 2006, var den på vei til en planet. Den niende planeten fra Sola. Mindre enn et år senere var New Horizons ikke lenger på vei til planeten Pluto, men til dvergplaneten Pluto. Hva hadde skjedd?

Plutos identitetskrise henger sammen med hvor i Solsystemet dvergen befinner seg. Den kretser i det såkalte Kuiperbeltet, et område utenfor iskjempen Neptuns bane. I 1930 ble den lille kloden oppdaget av den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh, som hadde brukt teleskopene ved Lowell-observatoriet i Arizona til å lete etter en ny planet. Observatoriets opphavsmann var Percival Lowell, som flere tiår tidligere hadde vært på jakt etter en mystisk «Planet X» som forstyrret Neptuns og Uranus’ baner.

Etter Pluto-oppdagelsen tydet alt på at den nye kloden var for liten til å påvirke slike kjempe-planeter, og snart oppdaget astronomene at de antatte baneforstyrrelsene bare var feil-beregninger. Like fullt regnet alle Pluto som en planet selv om den var knøttliten. I dag vet vi at Pluto er 2 370 km i diameter, atskillig mindre enn den nest minste planeten, Merkur, som er 4 879 km. I dette selskapet blir Jorda rene kjempen med sine 12  742 km. Pluto kan ikke engang måle seg med Månen, som er 3 475 km i diameter. Opp gjennom resten av nittenhundretallet ble Pluto likevel regnet som en planet, også etter at astronomene begynte å oppdage øvrige Kuiper-objekter på nittitallet.

De første av disse objektene var for små til å reise tvil om Plutos status. Men etter hvert ble større objekter registrert, og i 2005 fant en gruppe amerikanske astronomer, under ledelse av Mike Brown, en Kuiper-klode på Plutos størrelse. Den målte 2 326 km og fikk senere navnet Eris.

Da måtte astronomene ta en beslutning. Kunne  Pluto og Eris kalles planeter selv om de ikke var alene i sin bane rundt Sola, eller var de noe helt annet? Den Internasjonale Astronomiske Union – et forbund av astronomer fra hele verden – kom sammen i august 2006 og vedtok en mer presis definisjon av begrepet «planet». Her falt Pluto og Eris utenfor, blant annet fordi de ikke oppfylte kravet om å ha renset nærområdet for mindre himmellegemer. Dermed måtte de degraderes til dvergplaneter. Dette var en kontroversiell beslutning som mange astronomer fortsatt er imot, men vi skal se at Pluto skiller seg fra de andre større planetene i Solsystemet vårt på mange vis.

En av de store forskjellene er banen. De åtte planetene i Solsystemet har tilnærmet runde baner, men Plutos bane er tøyd ut som en oval, og i korte deler av kretsløpet kommer dvergen faktisk innenfor Neptuns bane. Dessuten heller baneplanet 17 grader i forhold til Jordas bane, og det er et mye større avvik enn vi finner hos noen av de andre planetene.

Pluto-systemet har fem måner. Den største heter Karon (engelsk Charon), oppkalt etter ferge-mannen Karon i gresk mytologi. Den måler  1 207 km i diameter, over halvparten av Plutos egen diameter. Enkelte astronomer regner dem som et binærsystem av dvergplaneter, ikke som en dvergplanet og en måne, siden de kretser om et punkt som ikke ligger inni Pluto, men i tom-rommet mellom de to. De fire mindre månene, som heter Nix, Hydra, Kerberos og Styx, er trolig bruddstykker etter en voldsom kollisjon mellom Pluto og et annet stort kuiperobjekt for milliarder av år siden. Forskerne mener at Jordas måne er rester fra en tilsvarende stjernesmell i det indre Solsystemet. Kollisjonen veltet Pluto over på siden, slik at rotasjonsaksen nå  ligger på skjeve. Gravitasjonsdraget fra Pluto har synkronisert Karons rotasjon slik at månen alltid vender samme side mot dvergplaneten, på samme måte som Jordas måne alltid vender samme side mot oss. De andre Pluto-månene tumler av sted langs banene sine, stadig forstyrret av den vekslende gravitasjonen fra dvergplaneten og Karon.

Utenom dette har vi hittil visst svært lite om Pluto, men bedre innsikt er like om hjørnet. Da dette magasinet gikk i trykken, hadde New Horizons-sonden nettopp samlet en mengde nye data om dvergen, men det vil ta 16 måneder å sende all informasjonen tilbake til Jorda. Foreløpig vet vi at dvergen har mye is av nitrogen og metan på overflaten, og at metanisen fordamper når den havner i solskinn, slik at atmosfæren blir tettere og danner en hale på baksiden. Siden Pluto er så langt fra Sola – 4,9 milliarder km for øyeblikket – har solskinnet liten makt, og overflatetemperaturen ligger på 233 kuldegrader. Men fordi metan er en drivhusgass, er Plutos tynne atmosfære omkring 50 grader varmere enn overflaten. Isens overgang til gassform kan også føre til at geysirer av nitrogen spruter ut i rommet fra det frosne terrenget, og det er ikke utenkelig at et hav av vann kan skjule seg dypt under overflaten.

Liker du dette og ønsker å lese mer? Bestill abonnement på Ny Vitenskap.

NV_0815-v8-kopi-56

NV_0815-v8-kopi-58

NV_0815-v8-kopi-60