Stjernene rocker i Norges tekno-hovedstad

Tekst: Line Therkelsen og Maria Hammerstrøm

– We are here to rock Norway, sier Garik Israelian, astrofysiker og grunnlegger av Starmusfestivalen, som gikk av stabelen i Trondheim 18.–23. juni. Festivalen blir kalt verdens mest ambisiøse vitenskapsfestival og har foredrag med 11 nobelprisvinnere, tre månevandrere og kjente navn som Brian Cox, Neil deGrasse Tyson, Larry King og Oliver Stone.


Garik Israelian ønsket velkommen til STARMUS-festivalen. Foto Jeanette Hanvik

Garik Israelian hadde en visjon og tenkte stort. Han ville inspirere oppvoksende generasjoner med musikk og vitenskap, han ville gi de beste vitenskapsfolkene en felles arena. Med seg på laget fikk han Queen-gitarist og astrofysiker Brian May, og etter hvert også fysiker Stephen Hawking. Festivalen ble arrangert første gang på Tenerife i 2011, deretter i 2014 og i 2016. I fjor foreslo hjerneforsker og nobelprisvinner Edvard Moser å flytte festivalen til Trondheim. Slik ble det. Nå har de rocket i Norge.

Fake news
Det var noen sentrale temaer gikk igjen under foredragene. Mange var bekymret for at vi er i ferd med å utvikle det vi kaller et postfaktuelt samfunn der vi avviser det vi ikke liker og kaller det «fake news». Et samfunn der folk ikke har tillit til nyhetsformidlere og forskernes resultater, men selv velger hvilken sannhet de vil tro på i den jungelen av informasjon som er tilgjengelig på Internett og i sosiale medier.

Vi må vinne folks tillit, få folk til å stole på deg. Da hører de på det du har å si og tror på deg (may britt moser)


Edvard Moser til venstre, astrofysiker Adam Riess til høyre. Foto: Jeanette Hanvik

– Det holder ikke med bevis for å overtale folk. Folk vil bare akseptere bevisene dersom de forstår prosessen som ligger bak, sa Edvard Moser. – Vi må la folk se sammenhengene selv. Folk vil også vite om hva vi ikke vet.

Edvard Moser påpekte at vi må sloss for å ta tilbake kontrollen over fakta. Vi må etterspørre fakta og vise vår egen forskningsprosess. Professor Moser fortsetter: – Alle må kjenne til den vitenskapelige metode. Vi må lære barna å gjøre eksperimenter og forstå prosessene i forskningen, hvordan forskningsresultater samles og tolkes.

Finn Kydland er en norsk økonom som har bodd i California siden 1978. Han er professor i økonomi ved University of California, Carnegie Mellon University og professor II ved Norges handelshøyskole. Kydland fikk Nobelpris i økonomi i 2004 for sitt arbeid innen politisk styring og påvirkning for makroøkonomi. I sin banebrytende artikkel fra 1977 beskrev Kydland og hans kollega og tidligere veileder, Prescott, hvordan økonomisk politikk gir dårligere resultat på lang sikt når myndigheter forfølger kortsiktige mål på bekostning av langsiktige. For å oppnå stabil inflasjon og høy økonomisk vekst, kreves forutsigbarhet fra aktørene i økonomien.

Kunstig intelligens
AI (artificial intelligence), altså kunstig intelligens, var også et sentralt tema. Noen er bekymret for om roboter med kunstig intelligens kommer til å ta jobbene våre. Finn Kydland (nobelprisvinner i økonomi) påpekte at vi alltid har vært bekymret for om teknologiske framskritt vil ta jobbene våre. For 200 år siden fikk vi den industrielle revolusjon og folk ble redde for jobbene sine. De siste 30–40 årene har vi hatt en IT-utvikling som har forandret samfunnet, og mange har vært redde for jobbene sine. I dag er det videre teknologisk utvikling og robotikk som gjør at folk frykter for jobbene sine. – Hvis man ikke vil tape i kampen om arbeid, må man satse på utdanning og kunnskap, sa Kydland.

vi alltid har vært bekymret for om teknologiske framskritt vil ta jobbene våre


Finn Kydland i paneldebatt sammen med astrofysiker og kosmolog George Smoot (nobelprisvinner i fysikk). Foto: Jeanette Hanvik

Chris Pissarides (nobelprisvinner i økonomi) forklarer at datamaskiner er utrolig nyttige til å gjøre repetitive jobber. Han påpeker at eksisterende jobber ikke nødvendigvis forsvinner på grunn av datamaskinen, men at de endrer seg. Når AI etter hvert kommer på banen, kan teknologien derimot erstatte jobber som krever tenking og bedømmelse av situasjoner. – I framtiden vil AI tolke MRI-bilder bedre enn leger, spår Kydland. Et annet eksempel på AI som allerede er i ferd med å bli en realitet, er sjåførløse biler.

– Det er vanskelig å forestille seg en verden som ikke vil bli totalt forandret av tilstrekkelig avansert AI, forteller Jaan Tallinn, som er programmerer, investor og fysiker. Han jobber med risikoene tilknyttet AI. Om utviklingen av AI sier Tallinn at vi bare har én mulighet til å introdusere dette på riktig måte, ettersom det er store sikkerhetsspørsmål knyttet til hvordan vi skal kontrollere denne teknologiske utviklingen. Tallinn siterer Alan Turing, mannen bak den første moderne datamaskinen, som allerede på 1950-tallet advarte om at utviklingen raskt kan komme til et punkt hvor vi må forvente at maskinene kommer til å ta kontrollen. Det er derfor ekstremt viktig å være sikre på hva det er vi gir AI muligheten til å gjøre. Og det blir stadig mer fokus på nettopp denne siden av AI-forskning.


Stephen Hawking deltok på Starmus via storskjerm. Stillheten i salen var total mens han snakket. Foto: Jeanette Hanvik

Alvorlig budskap fra Hawking
Et av høydepunktene og det store trekkplasteret for hele festivalen var professor Stephen Hawking. Han fikk dessverre reiseforbud av sitt helseteam og måtte derfor avlyse sin tilstedeværelse, men deltok via Skype på storskjerm fra Cambridge

Et fjetret publikum lyttet konsentrert til professor Hawkings alvorlige budskap. Hawking mener vi ikke har noen framtid på Jorda, og at vi bør finne andre planeter å bosette oss på. De fleste hadde nok hørt det før og kjente godt til Hawkings synspunkter, en av dem var astronaut Christer Fuglesang. Han synes ikke Hawking er pessimistisk. – Jeg tror han er optimist, i grunn, sier Fuglesang. Han bare mener at vi må være forsiktige, og at det er bedre om vi reagerer på denne måten.

Ifølge Hawking er fantasien vår aller viktigste egenskap. Ved hjelp av fantasien kan vi reise hvor vi måtte ønske i rom og tid. Selv når vi ligger og slapper av på sengen, kan vi tenke på verdensrommets mest eksotiske fenomener og fortsatt ubesvarte spørsmål.

Foto: Gettyimages

Hawking nevner flere grunner til at vi ikke bør – eller ikke kan – bli på Jorda. Han er overbevist om at vi må forlate planeten vår. Jorda begynner å bli for liten for oss, og vi trues av klimaendringer. Han syns det er vanskelig å forbli positiv med tanke på truslene vi står ovenfor. Det er heller ingen flere steder å utforske, ingen nye kontinenter å oppdage. Men vi er av natur motivert av nysgjerrighet og drives av lysten til å utforske. Når vi for eksempel drar til Månen eller Mars, tar vi menneskeheten til nye høyder, både bokstavelig og billedlig talt. Slike prosjekter bringer nasjoner sammen og fører til ny teknologi og nye oppdagelser.

Jorda begynner å bli for liten for oss, og vi trues av klimaendringer.

Hawking ser for seg at vi kan ha en base på Månen innen 30 år og muligens på Mars innen 50 år. Men Hawking ser enda lenger ut enn dette. Fire lysår unna finner vi stjernesystemet som ligger nærmest solsystemet vårt. Rundt stjernen Proxima Centauri befinner det seg en planet i den beboelige sonen rundt stjernen, kalt Proxima b. Det er denne Hawking nå sikter mot. Prosjektet Breakthrough Starshot, finansiert av den russiske teknologiinvestoren og fysikeren Jurij Milner, har som mål å studere dette systemet på nært hold ved hjelp av sonder. Men det tar lang tid å reise dit. Skal man rekke fram i løpet av en generasjon, må sondene reise fort. Planen er derfor å sende en rekke miniatyrsonder utstyrt med lysseil som skal akselereres ved hjelp av lasere fra bakken på Jorda. Da kan sondene komme opp i rundt 20 % av lysets hastighet, og nå fram på rundt 20 år. Når sondene kommer til Proxima b, skal de ta bilder og gjøre diverse målinger av planeten for å sjekke i hvilken grad planeten minner om Jorda. Denne informasjonen vil det så ta fire år å sende tilbake til Jorda igjen. Men det er fortsatt mange sider ved konseptet som må utvikles før slike sonder kan bli skutt opp – de tekniske utfordringene er store.

Hawking håper at romreiser vil bli mulig for alle etter hvert, slik at folk kan forstå vår plass i kosmos og i framtiden. Vi lever i en tid med bedre verktøy og en mye bedre forståelse av universet enn det Einstein hadde for rundt hundre år siden, som revolusjonerte fysikken da han presenterte sine relativitetsteorier. – Dette er en fantastisk tid for å være forsker, sier Hawking.


Med Buzz Aldrin på Skype, ble det en livlig prat mellom astronautene. Fra høyre: Neil deGrasse Tyson, Charlie Duke og Harrison Schmitt. Foto: Jeanette Hanvik

Vi må ha store mål
og drømme stort

(Charlie Duke)

Get your ass to Mars
Det er ikke bare Hawking som har rettet blikket mot Mars. Flere av astronautene som gjester Starmus er enige om at Mars er et naturlig neste steg. Når andre mann på Månen, astronaut Buzz Aldrin, er på Skype fra Florida, er han ikledd sin nærmest faste t-skjorte med et bilde av Mars og påskriften «Get your ass to Mars».

Det er derimot uenighet om hvorvidt vi skal bruke tid og krefter på å finne ut hvordan vi kan reise til Mars og bosette oss der, når vi har nok av problemer å hanskes med på Jorda. Kan vi ikke heller først prøve å gjøre ubeboelige områder på Jorda, slik som Sahara-ørken, til beboelige steder? undrer økonom Chris Pissarides. Astrofysiker Neil deGrasse Tyson påpeker at det ene ikke utelukker det andre, men at vårt mål om å dra til Mars kan hjelpe oss å redde Jorda. – Det kan hende at du lærer hvordan du kan gjøre steder som Sahara beboelige fordi du har investorer som er begeistret for å reise til Mars og som har lyst til å gjøre Mars beboelig, og så kan den oppdagelsen brukes på Sahara-ørkenen etterpå. Hvis du heller sier «Gjør Sahara-ørkenen beboelig», er de samme investorene kanskje ikke interessert fordi det er snakk om Sahara-ørkenen. Mens hvis de skal gjøre det for Mars, vil løsningen stige fram gjennom den investeringen i deres kreativitet. Mange oppdagelser gjøres på denne måten.

Tyson påpeker videre at dersom vi utvikler teknikken som skal til for å gjøre Mars om til Jorda, har vi også mulighet til å gjøre Jorda om til Jorda igjen.


Neil deGrasse Tyson. Foto: Jeanette Hanvik

En framtid på Mars?
Astrofysiker Martin Reese sier han håper mennesker vil følge robotenes utforskning av solsystemet – Vi har sendt sonder for å utforske alle planetene i solsystemet, og roboter har utforsket måner, asteroider og kometer. Men han tror det hovedsakelig vil være for eventyrlystens skyld at mennesker vil reise ut i verdensrommet, ikke for praktiske formål.

Likevel ser Reese for seg framtidige baser på Mars og kanskje asteroider. – Men ikke forvent en masseemigrasjon fra Jorden, advarer Reese. Han er sterkt uenig med Stephen Hawkings framtidsvisjon. – Jeg tror han sprer en farlig vrangforestilling når han mener at verdensrommet gir oss en flukt fra Jordas problemer. Vi må løse dem her. Å håndtere klimaendringene på Jorda her er ganske sikkert et lite problem sammenliknet med å skulle terraforme Mars. Reese påpeker at det ikke finnes noen steder i solsystemet vårt som har et miljø som selv er i nærheten av å kunne sammenliknes med de mer ekstreme stedene her på Jorda, slik som Antarktis eller toppen av Mount Everest. – Det finnes ingen plan B for vanlige risikouvillige personer, sier Reese.

Ikke forvent en masseemigrasjon fra Jorden

Men Reese mener likevel at vi skal heie på de modige romfarerne. Fordi miljøet på Mars er et så fiendtlig miljø for mennesker, vil de første menneskene på Mars ha et eget incentiv til å redesigne seg selv. De vil bruke den kraftige nye gen- og cyberteknologien som utvikles i de kommende tiårene, og vil slik spille en viktig rolle i å utvikle en post-menneskelig framtid. De vil i løpet av noen århundre utvikle seg til å bli en ny art, spår Reese. Han ser for seg en framtid der den darwinistiske evolusjonen vil bli erstattet med en form for intelligent eller teknologisk evolusjon.


Foto: Jeanette Hanvik

Samarbeid på tvers av landegrenser
Det er flere som trekker fram hvordan begeistringen og utviklingen av romfart er en kilde til teknologiske innovasjoner. Et annet viktig biprodukt av romfart, er samarbeid på tvers av landegrenser. Romprogrammene blir etter hvert så ambisiøse, kompliserte og kostbare at ett land alene ikke kan få det til. Derfor har internasjonalt samarbeid blitt stadig mer vanlig. For eksempel har mange europeiske land samlet seg i Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), som stadig samarbeider mer med amerikanske NASA. Det er i tillegg samarbeid med Russland og Japan.

Flere av astronautene som er til stede, trekker fram hvilket fantastisk eksempel Den internasjonale romstasjonen (ISS) er på internasjonalt samarbeid. Astronaut Sandra Magnus kaller ISS det mest komplekse ingeniørprosjektet noen sinne og mener at suksessen til ISS viser at menneskeheten kan få til hva som helst sammen.


Astronaut Sandra Magnus. Foto: Jeanette Hanvik

Astronaut Terry Virts påpeker at internasjonalt samarbeid er helt nødvendig for å utvikle og holde fast ved en konkret plan om å reise til Mars. Et slikt prosjekt vil kreve en langvarig og stabil forpliktelse. Det kan være vanskelig for én regjering å holde fast ved en slik plan gjennom flere valgsykluser, og prosjektet kan fort bli avlyst. Men dersom mange land samarbeider, er det større sannsynlighet for at planen blir en realitet. Astronaut Christer Fuglesang er usikker.

Internasjonalt samarbeid er helt nødvendig for å utvikle og holde fast ved en konkret plan om å reise til Mars.

– Jeg tror at det Apollo-programmet var helt drevet av et geopolitisk miljø, forteller Fuglesang. – USA skjønte at de måtte vise verden at de er bedre enn Sovjetunionen. Som man begynner å lære, der hvor man har noen flere som får konkurranse, da er det nesten alltid at ting skjer fortere. Så, det er ikke bare godt om vi alle skal gå sammen.

Framover kommer Europa og USA til å få konkurranse fra Kina som planlegger sin egen romstasjon. Etter planen skal den være ferdig i 2022, mens det er usikkert hva framtiden til Den internasjonale romstasjonen blir etter 2024.


Astronaut Terry Virts Foto: Max Alexander, Starmus

Jakten på eksoplaneter og utenomjordisk liv
Eksoplaneter har vært mye i media det siste halvåret med blant annet oppdagelsen av TRAPPIST-1-systemet, som er et stjernesystem bestående av syv steinplaneter som minner om Jorda i størrelse, og hvor tre av dem befinner seg i den beboelige sonen rundt stjernen sin. Det ble også nylig oppdaget at stjernen som ligger nærmest solsystemet vår, Proxima Centauri, har en planet i den beboelige sonen. Det gjør dette stjernesystemet til et spesielt interessant sted å se etter liv.


Astrofysiker Jill Tarter Foto: Max Alexander, Starmus

– Vi vet nå at det er flere planeter enn stjerner i solsystemet vårt, forteller astrofysiker Jill Tarter, som gjennom sin karriere har vært fokusert på jakten på liv andre steder i universet. Hittil har vi funnet rundt 3600 eksoplaneter, men vi har fortsatt ikke sett hvordan disse verdenene faktisk ser ut. – Men det stopper ikke astronomer fra å fantasere om hvordan de ser ut, sier Tarter og viser fram en oversikt over de nærmeste eksoplanetene hvor noen av planetene er illustrert som svært jordlignende med vann på overflaten, mens andre ser ut som tørre ørkenplaneter.

Tarter har tidligere vært leder for Search for Extra-Terrestrial Intelligence (SETI). På Starmus forteller hun at vi ikke vet hvordan vi skal lete etter intelligent liv direkte, men at vi leter etter teknologiske signaturer som vitner om at det finnes intelligent liv på andre planeter.

– SETI bruker fysikeres og astronomers verktøy fra det 21. århundret for å prøve å observere bevis på noen andres teknologi, forklarer Tarter. – For at SETI skal lykkes, må to sivilisasjoner være nærme nok hverandre – ikke bare i rommet, men i tid – de må eksistere på samme tid i den 10 milliarder år lange historien til galaksen vår. Vi er selv en svært ung teknologisk sivilisasjon i en svært gammel galakse, og vi vet ikke ennå om det er mulig å bli til en gammel teknologisk sivilisasjon.

SETI leter etter signaler i form av elektromagnetisk stråling som ikke likner på signaler som naturen selv vil kunne produsere, og som derfor må være kunstig laget av en teknologisk sivilisasjon. Men å lete etter liv i universet er en enormt utfordrende skattejakt. Vi vet ikke hvor vi skal lete i rom og tid, eller hva slags frekvenser et eventuelt signal vil komme i, eller om vi i det hele tatt har instrumenter som er sensitive nok til å motta signalet.

For at SETI skal lykkes, må to sivilisasjoner være nærme nok hverandre – ikke bare i rommet, men i tid

Det er en rekke teleskoper rundt om på kloden som leter etter signaler fra utenomjordiske kilder, men foreløpig har vi ikke mottatt et signal som åpenbart må komme fra en utenomjordisk teknologisk sivilisasjon. Den beste sjansen vi har for å finne liv der ute, er å lete i alle himmelretninger hele tiden, ettersom signalene kan være flyktige. Så vi fortsetter å utvikle teknologier og smarte måter å lete etter slike signaler på, og det er ingen tegn til at vi kommer til å gi oss med å lete etter utenomjordisk liv med det første.

Starmus IV, Trondheim, Norway, hosted by the Norwegian University of Science and Technology.